1:1 Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.
1:2 Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,
1:3 da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;
1:4 men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.
1:5 Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.
1:6 Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.
1:7 For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,
1:8 slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
1:9 Men den ringe bror rose sig av sin høihet,
1:10 og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;
1:11 solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.
1:12 Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.
1:13 Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.
1:14 Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;
1:15 derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.
1:16 Far ikke vill, mine elskede brødre!
1:17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.
1:18 Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.
1:19 I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;
1:20 for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.
1:21 Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!
1:22 Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.
1:23 For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:
1:24 han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.
1:25 Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.
1:26 Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.
1:27 En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.
2:1 Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk!
2:2 For om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende klædning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten klædning,
2:3 og I ser på ham som bærer den skinnende klædning, og sier: Sett du dig her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett dig her nede ved min fotskammel! -
2:4 gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?
2:5 Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?
2:6 Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene?
2:7 Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?
2:8 Visselig, dersom I opfyller den kongelige lov efter Skriften: Du skal elske din næste som dig selv, da gjør I vel;
2:9 men gjør I forskjell på folk, da gjør I synd, og loven refser eder som lovbrytere.
2:10 For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.
2:11 For han som sa: Du skal ikke drive hor, han sa også: Du skal ikke slå ihjel. Om du da ikke driver hor, men slår ihjel, da er du blitt lovbryter.
2:12 Tal så og gjør så som de som skal dømmes efter frihetens lov!
2:13 For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.
2:14 Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?
2:15 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen,
2:16 og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det?
2:17 Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv.
2:18 Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger!
2:19 Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver.
2:20 Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig?
2:21 Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret?
2:22 Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene,
2:23 og Skriften blev opfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn.
2:24 I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.
2:25 I like måte Rahab, skjøgen; blev hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei?
2:26 For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.
3:1 Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, eftersom I vet at vi skal få dess tungere dom!
3:2 For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.
3:3 Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme.
3:4 Se, også skibene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem.
3:5 Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand!
3:6 Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede.
3:7 For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur;
3:8 men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift.
3:9 Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede.
3:10 Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.
3:11 Gir vel kilden av samme opkomme søtt og beskt vann?
3:12 Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.
3:13 Hvem er vis og forstandig blandt eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!
3:14 Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den!
3:15 Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk;
3:16 for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.
3:17 Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.
3:18 Men rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred.
4:1 Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblandt eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer?
4:2 I attrår, og har ikke; I slår ihjel og bærer avind, og kan ikke få; I ligger i strid og ufred. I har ikke, fordi I ikke beder;
4:3 I beder og får ikke, fordi I beder ille, for å øde det i eders lyster.
4:4 I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.
4:5 Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.
4:6 Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.
4:7 Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder;
4:8 hold eder nær til Gud, og han skal holde sig nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede!
4:9 Kjenn eders nød og sørg og gråt! Eders latter vende sig til sorg, og gleden til bedrøvelse!
4:10 Ydmyk eder for Herren, og han skal ophøie eder!
4:11 Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven; men dømmer du loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer.
4:12 Én er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge; men du, hvem er du som dømmer din neste?
4:13 Og nu, I som sier: Idag eller imorgen vil vi dra til den by og bli der et år og kjøpslå og ha vinning,
4:14 I som ikke vet hvad som skal hende imorgen! For hvad er eders liv? I er jo en røk som viser sig en liten stund og så blir borte!
4:15 Istedenfor at I skulde si: Om Herren vil, så blir vi i live, og vi skal gjøre dette eller hint.
4:16 Men nu roser I eder i eders overmot. All sådan ros er ond.
4:17 Den som altså vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det.
5:1 Og nu, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder!
5:2 Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett;
5:3 eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager!
5:4 Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akrer, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører.
5:5 I har levd i vellevnet på jorden og efter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen!
5:6 I har domfelt og drept den rettferdige; ingen gjør motstand mot eder.
5:7 Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den, til den får høstregn og vårregn;
5:8 vær og I tålmodige, styrk eders hjerter! for Herrens komme er nær.
5:9 Sukk ikke mot hverandre, brødre, forat I ikke skal dømmes! Se, dommeren står for døren.
5:10 Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbillede i å lide ondt og være tålmodig!
5:11 Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.
5:12 Men fremfor alt, mine brødre, sverg ikke, hverken ved himmelen eller ved jorden eller nogen annen ed! men eders ja være ja, og eders nei være nei, forat I ikke skal falle under dommen!
5:13 Lider nogen iblandt eder ondt, han bede; er nogen vel til mote, han synge lovsanger.
5:14 Er nogen iblandt eder syk, han kalle til sig menighetens eldste, og de skal bede over ham og salve ham med olje i Herrens navn,
5:15 og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham op, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt.
5:16 Bekjenn derfor eders synder for hverandre og bed for hverandre, forat I kan bli lægt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.
5:17 Elias var et menneske under samme vilkår som vi, og han bad at det ikke skulde regne, og det regnet ikke på jorden i tre år og seks måneder;
5:18 og han bad atter, og himmelen gav regn, og jorden bar sin grøde.
5:19 Mine brødre! dersom nogen iblandt eder har faret vill fra sannheten, og en omvender ham,
5:20 han skal vite at den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder.